Ingrid Halland — Velferden

Ingrid Halland (f. 1988) er kunst- og arkitekturhistoriker og kunstkritiker. Hun er førsteamanuensis i estetikk og kultur ved Aarhus Universitet og førsteamanuensis II ved Universitetet i Bergen.
I samarbeid med Marte Johnslien leder hun forskningsprosjektet TiO2: How Norway Made the World Whiter.
Hun er redaktør av publiseringsplattformen Metode, drevet av ROM for kunst og arkitektur.

Avfallsverdier

1. Gråstein

I 1961 møtte bygningsingeniøren i Titania, Claus Egil Feyling, den lokale kunstneren Werner Otto Lichtenberg til et intervju for Titanias tidsskrift Ilmenitten. Feyling beskrev Lichtenbergs selvbygde hjem og atelier i nærheten av Jøssingfjord på denne måten: «Bygget av gråstein fra tomten og tømmer fra en gammel sjøbod sammenholdt i arkitektoniske linjer øver [huset] ingen vold mot naturen, men ligger som det skulle ha ligget de i tusener av år.»

Lichtenberg (1903–1987) som var født i den tyske provinsen Posen (nå Polen), oppvokst i Berlin, kom til Norge (Lista) som ung mann, og bosatte seg i Sokndal. Han hadde kunstutdannelse fra München, Düsseldorf, Wien og Berlin og reiste ofte i Europa.Som ung gikk han barfot fra Budapest til Det kaspiske hav, og senere i livet dro han hvert år til Italia med en Volkswagen folkevogn. Lichtenbergs kunstnerskap hadde stor betydning lokalt, men har sjelden blitt omtalt i norsk kunsthistorie.

I nærheten av Jøssingfjord bygde Lichtenberg sitt hjem og atelier med materialer fra nærområdet. Han malte sjøen, kulturlandskapet langs fjordene og mennesker han kjente godt. «Jeg lever for skjønnheten ... en ganske liten ting kan ha en stor verdi», sa Lichtenberg i et intervju med Okka TV, Dalanes lokal-TV. Han brukte ulike materialer for å få frem fargenyanser i naturen: kull, tannkrem og skokrem. Han brukte både det kostbare blå pigmentet lapis lazuli (også kalt ultramarin, som betyr «bortenfor havet») og den nye akrylmalingen titanhvitt [fig. 1] – med råstoff hentet ut fra fjellene bak fjorden der han bodde.

Werner Otto Lichtenbergs materialer, malingstuber og pensler. Inkludert blått pigment lapis lazuli, skokrem, kull og titanhvitt.

Foto: Ingrid Halland, 2024

2. Betong

På en høyde utenfor Jøssingfjorden fikk den radikale kanadiske arkitekten Robert Esdaile (1918–1987) tilbud om en tomt i 1964. Sammen med familien hadde han tilbrakt to somre i telt på tomten. Tomten hadde vært et forsvarsanlegg under andre verdenskrig, bygget av tyskerne for å beskytte Titanias gruve som var overtatt av tyskerne. I det eksisterende betongfundamentet som var bygget for den store kanonen, oppførte Esdaile et hus av materialer han enten fant på stedet eller bar opp til fots [fig. 2]. «Huset tegnet seg selv ut fra strenge fysiske og økonomiske betingelser» skrev Esdaile da han beskrev utformingen av hytta. Hytta hadde verken strøm eller isolasjon, og peisen var konstruert av et gammelt kloakkrør.

Målet hans var å bygge et hus på en måte som medførte minst mulig ødeleggelse av naturen, i kontrast til «det som virkelig ødelegger Jøssingfjorden [som] er av helt andre dimensjoner.»

På den andre siden av fjellet gravde Titania seg stadig dypere ned i jorden, og en kontinuerlig strøm av avfall hadde blitt pumpet ut i fjorden siden 1950-tallet. Esdaile skrev om «Titanias forurensning av hele fjorden og kyststripen», og trakk frem at «dette firma øser ut daglig tusenvis av tonn svovelholdig slam. Fisken er blitt uspiselig i Jøssingfjorden mens møkken sprer seg utover langs kysten slik at stadig flere småfiskere må gi opp yrket og slutte seg til den nye generasjonen industriarbeidere». Han avsluttet teksten om gjenbrukshytta i betong med å konstatere at «naturen viker og forandrer seg»

Fig. 2 – Robert Esdaile, fotografi fra artikkelen «Jansholtet: Hytte ved Jøssingfjord», Byggekunst 1, no. 58 (1976), s. 6-7.

3. Avgang

Gjennom 2020-årene har Maiken Stene og Hans Edward Hammonds bygget opp et nytt, internasjonalt kunstmiljø med utgangspunkt i historien om gruvedrift og industri i området rundt Jøssingfjorden. Titanias virksomhet er ikke bare bakgrunn, men selve utgangspunktet for mange av kunstprosjektene: det forsvinnende fjellet, naturens forandring, titanhvitt-pigmentets tilstedeværelse, arbeiderbevegelsens velferdsordninger og restene av industridrift er materialer kunstnerne arbeider direkte med.

Velferden, Sokndal scene for samtidskunst, kan ses i sammenheng med Lichtenbergs stedsspesifikke malerier og Esdailes hytte bygget på et gammelt kanonfundament; tre ulike kunstprosjekt knyttet til stedet og dets konkrete materialer.

Forskjellen er at der Lichtenberg og Esdaile i større grad sto på utsiden og kommenterte utviklingen, arbeider Velferden innenfra, midt i de materielle, økonomiske og globale kretsløpene som industriell produksjon av titanhvitt inngår i. Lichtenberg sa at «en ganske liten ting kan ha en stor verdi», men i Velferden ligger verdien ikke først og fremst i enkeltobjektene, men i handlingene: i den langsomme oppbyggingen av et kunstmiljø, i samarbeidet med lokalsamfunnet og i arbeidet med å ta stedet på alvor.

De 14 kunstnerne som deltar i Avgang/deponi har arbeidet på stedet over tid og undersøkt avgang både som et problem og et råstoff. I arbeidene som ble til gjennom prosessen er deponiet både motiv, materiale og metode. Som hos Esdaile er strenge rammer og begrensede ressurser et etisk utgangspunkt; kunstnerne i Avgang/deponi arbeider bevisst innenfor de økonomiske, materielle og økologiske begrensningene stedet setter. Slik blir avgangen – restene etter uttaket – ikke bare slutten på en prosess, men startpunktet for nye fortellinger og nye måter å arbeide på.

Claus Egil Feyling, «På streifetokt langs kjente stier», Ilminitten, vinter 1961, s. 29.
Robert Esdaile, «Jansholtet: Hytte ved Jøssingfjord», Byggekunst 1, no. 58 (1976), s. 6-7.
«Jansholet i Jøssingfjord», Hytteliv 3 (1996), s. 2-6.
Esdaile, «Jansholtet», s. 7.
Ibid.

HVEM ER INGRID HALLAND?