April 2023. Togturen går sørvestover. Jeg blir hentet på stasjonen, vi kjører opp og ned de svingete veiene mot Sokndal, forbi Velferden til Direktørboligen på Haua. Her møtes vi: Kunstnere, sosialantropologer, akademikere og kuratorer. Gjennom programmet får vi servert utflukter og foredrag med ulike vinklinger på gruvedriften, og hvordan landskapet rundt har endret seg gjennom tiden siden ekstraksjonens oppstart.

Dette første møtet med plassen – velferdsbygget, sanddynene i deponiet, gruven, vindmøllene, mosen, ørkenskogen, elva, arbeidere, tidligere ansatte, kritiske blikk og nye initiativ som igjen omformer stedet – var preget av sanselige inntrykk, nesten drømmeaktige fragmenter. Det var som å få lov til å drifte rundt som et spøkelse, inn og ut av ulike tider. Jeg fikk observere historie, jeg fikk innblikk i de menneskelige erfaringene av hva gruvedriftens tilstedeværelse gjennom tiden har hatt å si.

  • Simon Daniel Tegnander Wenzel (f.1988, Hamburg) arbeider på tvers av ulike medier som performance, duft, bevegelige bilder, lyd og installasjon.

    Han leter etter kontaktflater mellom teknologi, landskap og kropp og ekstraherer frekvenser, molekyler, pigmenter, minner og kunnskap. Med det nære eller familiære som utgangspunkt, bruker Wenzel fabulering og dissosiasjon som virkemidler for å re-kontekstualiserere «konsensusvirkeligheten».

    Gjennom sin praksis ønsker Wenzel å utvikle performative strategier som retter et kritisk blikk på normative strukturer knyttet til identitet, natur og tradisjon, sett fra et vestlig samfunnsperspektiv.

    Simon har BA fra Kunstakademiet i Tromsø og MA fra Kunsthøgskolen i Oslo. Han har nylig vist arbeider på: Buffalo AKG Art Museum (USA), GammelStrand, København (DK), Billedkunstnerne i Oslo (NO) og EKKM Tallin (EST).

Et sentralt øyeblikk for meg under oppholdet var foredraget til filmskaper Paul Magnus Lundø. Gjennom fotografier og fortellinger fra barndommen beskrev han hvordan sanddynene og det gamle deponiet fungerte som en arena for lek, rollespill og utforskning.

Et sentralt øyeblikk for meg under oppholdet var foredraget til filmskaper Paul Magnus Lundø. Gjennom fotografier og fortellinger fra barndommen beskrev han hvordan sanddynene og det gamle deponiet fungerte som en arena for lek, rollespill og utforskning. Landskapet ble presentert som en scene for selvskapte verdener, med egne regler og narrativer, et sted hvor virkelighet og fantasi glir over i hverandre – slik barndom kan være. Dette satte i gang en refleksjon rundt min egen metode når jeg gjør prosjekter som omhandler spesifikke plasser med unike geografier eller kulturelle landskap.

I min praksis er jeg opptatt av hvordan tid, landskap og minner kan gjøres flytende eller oppleves formbare heller enn som rigide konstanter. For å bli kjent med et sted må jeg først «være» med det. Jeg bruker tid på å observere, samle materialer, lytte og finne egne ruter gjennom terrenget. Først når jeg har utviklet et personlig forhold til stedet, kan jeg begynne å knytte mine egne tanker opp mot eksisterende historier, lokale fortellinger eller spor etter tidligere bruk. Denne prosessen ligner på den lekende tilnærmingen Lundø beskrev, der landskapet blir et medvirkende element.

Først når jeg har utviklet et personlig forhold til stedet, kan jeg begynne å knytte mine egne tanker opp mot eksisterende historier, lokale fortellinger eller spor etter tidligere bruk.

Da jeg kom tilbake til Velferden på produksjonsopphold høsten 2024, opplevde jeg stedet på nytt. Da handlet det om å bli kjent med plassen på min egen måte. Årstiden hadde endret farger, lys og stemning, jeg fant helt nye stier og (om)veier fra direktørboligen ned til Sandbekk. Jeg arbeidet særlig med lydopptak: bekker, demninger, elektromagnetisk støy fra bygninger og klangen i flygelet i direktørboligen. Gjennom denne lyttingen begynte landskapet å tre tydeligere frem for meg – ikke som et fast bilde, men som et nettverk av minner, bevegelser og spor.

Opptakene og eksperimentene mine fungerer som kontaktflater mot stedet. Når jeg bearbeider og arrangerer materialene vender landskapet tilbake – ikke som dokumentasjon, men som en fortsettelse av relasjonen. Slik blir utforskningen av Velferden en pågående prosess, der vennskapet med stedet stadig utdypes.

MER FRA AVGANG / DEPONI :