Motvillig blir hun imponert. Av dimensjonene på det hele, det er så stort! Og så systematisk og ordnet, en illusjon av at vi har full kontroll. En skremmende skjønnhet i teknikken.

Kjøretøyene som tårnet seg opp over dem på nært hold, som monstertrucker, de ser ut som lekebiler herfra. Hun ser små oransjekledde mennesker, det virker som de står stille. Små playmo-figurer, der på de gigantiske hyllene, lik overdimensjonerte trappetrinn, ned mot jordas indre. 

Som om vi sløyer Jorda, tenker hun, spretter opp buken hennes, som et elgslakt, vi vommer ut Jorda -- med digre, gule maskiner. Parterer skrotten, henter ut indrefileten. Lar restene ligge, åpent for vær og vind. 

Men hun sier ikke det.

– Det er litt ... fint, på en stygg måte, om du skjønner, sier hun og forsøker å smile. 

 Vil ikke være vrien. Prøver å puste med magen og lytte, prøve å se det de andre ser. Forstå. 

 – Eller ... det er stygt, men også fascinerende. 

Hun snur seg vekk.

– Lik en løk, tenker hun, lag på lag skreller vi jorda. Først hogger vi trærne, så skraper vi vekk jordsmonnet, så går vi løs på berggrunnen. Mens tårene renner. Iallfall hos noen.

Men hun sier ikke det heller.