På begynnelsen av 80-tallet var jeg leder for Jæren Natur og ungdom. De første aksjonene mot Titania satte vi i gang sommeren 1983. Vi laget først en aksjonsleir i Knubedal med utsikt over Dyngadjupet, der de hadde gitt tillatelse til å dumpe gruveslam. Leiren ble etter en uke flyttet til Jøssingfjord pga. enklere logistikk. Journalister måtte gå over fjellet for å besøke leiren. Der ble vi, i flere uker. Greenpeace besøkte oss også, med seilbåt og to gummibåter, og vi fortsatte å presse på med ulike aksjoner.

I 1986 stiftet jeg og Frederic Hauge Bellona, ettersom Natur og ungdom er en ungdomsorganisasjon, og vi begynte å bli for gamle. Vi fortsatte å presse på gjennom aksjoner der vi blant annet hang opp banner på fasaden til Miljødepartementet, og okkuperte kontoret til miljøvernminister Sissel Rønbeck to ganger. Vi sendte mange spørsmål til Statens forurensningstilsyn. Havforskningsinstituttet sendte et forskningsfartøy som påviste spredning av gruvepartikler fra Titanias deponering på Dyngadjupet.

Vi var tidlig ute med å bruke ny kommunikasjons-teknologi, og brukte blant annet sekretærtjenesten til Televerket – fono-teleks/fjernskriver – for å sende ut pressemeldinger til avisredaksjonene.

Foto: Natur og ungdom

Det som er synd med norsk mineralstrategi er at vi har overlatt det hele til utenlandske aktører som plyndrer ressurser ut av norske fjell og flytter profitten ut av landet. Det er annerledes enn da vi bygget ut sokkelen med olje. At ikke oppegående folkevalgte klarer å tenke tanken å innføre en grunnrenteskatt på mineraler er fortsatt en gåte for meg. Kristelig Folkeparti har dette på programmet, og Sokndal kommunes ordfører i forrige periode, Jonas Andersen Sayed, er nå stortingsmann og arbeider for å vinne forståelse for dette. Han var i sin tid landets yngste ordfører, og forstår hvilke inntekter både kommunen og staten går glipp av fordi vi ikke evner å skattlegge på en klok måte. 

Utslippskravene til gruveindustrien er blant de mest patetiske i hele verden. Det er bare Norge og Papua Ny-Guinea som fortsatt aksepterer at det deponeres gruveavfall i havet.  Vi må tenke langsiktig hvis vi skal ta vare på naturen for våre etterkommere. Grunnlovens miljøparagraf er i så måte unik siden den stiller krav til oss at miljøtilstanden skal være intakt for fremtidige generasjoner. Å legge til rette for en mineralindustri som ikke forurenser og som utnytter ressursene i avfallet burde vært en selvfølge og noe vi burde ha lært som følge av 80-tallets store miljøsak – Titania-saken.

I stedet ser vi at regjeringsadvokatene slåss mot Naturvernforbundet, samefolket og Natur og Ungdom når de forsøker å stanse utslipp av gruveavfall i Repparfjord og Førdefjorden. Norge har muligheten til å bli ledende på miljøvennlig mineralutvinning, gjennom blant annet å innføre grunnrenteskatt og kanskje også å få på plass et eget statlig foretak ala Statoil for miljøvennlig mineralutvinning.