På slutten av 1980-tallet vokste jeg opp i ei bygd der Titania var noe vi var stolte av. De sponsa lag og foreninger, stilte opp lokalt og var synlige i hverdagen. Det var der fedrene våre jobbet, og der vi visste at mange av oss selv kom til å ende opp. Vi hadde historier om besteforeldre som hadde vært der før. Sommerjobb fra vi var seksten var nærmest en selvfølge.

Så en dag begynte språket å forandre seg.

De voksne snakket om Titania, i en litt annen klang. Setningene ble kortere. Stemmer lavere. Et nytt ord dukket opp, og ble hengende: landdeponi. Det ble sagt sammen med ord som hadde tyngde, selv om jeg ikke fullt ut forsto dem: kostnader, utredninger, krav, lønnsomhet.

Jeg visste egentlig hva landdeponi var.

Det betydde sand. Store mengder sand, flyttet fra hav til land. Jeg hadde sett det før. Gamle Sandbekk. Et nedlagt Titania- bruk. Store hauger av sand, ørken der ingenting vokste. Spøkelsesbygninger fra gammel industri, tomme vinduer og stillhet. Et sted som bar preg av at noen en gang hadde satset – og så sluttet.

I hodet mitt betydde landdeponi også noe annet: regnestykker som ikke gikk opp.

Utgifter som ble for store. Beslutninger som ble tatt et annet sted. Frykten var ikke bare at gruva skulle flyttes, men at den kanskje ikke ville bli satset på i det hele tatt.

At Titania kunne velge å la være.

Og hvis de ikke satset, kunne pappa miste jobben. På slutten av 80-tallet var det lite rom for feil. Folk hadde bygd, lånt, planlagt framtid. Det var tempo i bygda, framdrift og forventning, men også en stram økonomi under overflaten. Vi barna merket det i de voksnes uro, selv når alt så vellykket ut.

Så fikk uroen et ansikt.

Det ble sagt at folk fra Bellona skulle komme til bygda. Vi barna hadde oppfattet at det var Bellona som stod bak kravet om landdeponi. De snakket om havet, om avgangsmasser, om ansvar.

For meg – og flere andre – var det helt klart: Bellona ville endre noe som allerede fungerte, og hvis det skjedde, kunne det kostet oss tryggheten i tilværelsen. Hvis pappa mistet jobben, ville vi bli fattige!

Den dagen Bellona kom, løp vi etter dem. Vi kastet stein, vi ropte og jagde dem. Barnehjerter som slo fort, med et mål: Vi måtte jage Bellona bort. De kunne ikke ødelegge livene våre!

Bilen svingte ut på hovedveien, og forsvant.