Det rennende vannet er sigevann fra deponiet i Kjerdal på Sandbekk. Hver høst de siste fem årene har jeg, sammen med studentene på masterutdanningen i endringsledelse ved Universitetet i Stavanger, gått i det merkelige gruvelandskapet her av fjell og stein, jord og mineraler. Noen steder har sporene vannet setter i landskapet blitt tydelige nok til at det rennende vannet kan kalles en rinne eller liten bekk. Sporene som vannet har risset inn er rustbrune. Grunnen under det rennende vannet er farget brun. Mot den mosekledde og mørkegrønne skogbunnen lyser sporene mot oss. Men hva er det vi ser? De rustbrune sporene er forbindelser av tungmetaller som blant annet jern, nikkel, krom og mangan. Når regnvann siger inn i et landdeponi som dette, og kommer i kontakt med avgangen, løser det opp tungmetaller. Så søker vannet videre, gjennom terrenget og skogbunnen i både bekker og enda mindre sig, mot elven som renner forbi det gamle gruvestedet og ned mot Hauge. Noen kilometer nedenfor renner vannet til slutt ut i havet ved Sogndalstrand.

Så lenge deponiet er her, vil sigevannet ladet med ioner av tungmetaller fortsette å renne og virke i landskapet.

De rustbrune sporene mot den mosekledde, mørkegrønne skogbunnen er et bilde som aldri kan males bort. I gruveindustrien kaller de avfallet – det knuste fjellet, det deponerte restproduktet – som er til overs etter at de verdifulle mineralene er skilt ut ved knusing og separasjon, for avgang. Men det knuste fjellet er ikke rester som er til overs og som blir borte ved deponering, ved det de kaller «kontrollert sluttbehandling». Avfallet er sportegn[i] som fremdeles virker i landskapet. Det er dette vi ser på Sandbekk. Det knuste og prosesserte fjellet er spor som blir igjen, og som både er og gjør noe i landskapet. Å erfare disse sporene konkret og fysisk gir en virkelighetskontakt[ii] som abstrakte ord sjelden kan gi, som beveger, men som òg på et vis forplikter og utløser en virketrang. For vi ser òg oss selv i bildet av de rustbrune sporene. Bak det bildet som konkret fremstår for oss ser vi levemåten som binder oss til sporene. Sporene kan derfor òg være tegn vi på det vi kom fra[iii], på levemåten vi gir avkall på.

Med Jon Fosse kan vi kanskje si at vi ved å gå i dette merkelige gruvelandskapet har forstått noe vi tidligere ikke før har forstått, at vi ser noe på et vis vi før ikke har sett det, ja at vi ser noe som for første gang, men ikke bare det. Vi både ser det og forstår det, i ett liksom[iv].

De rustbrune sporene mot den mørkegrønne, mosekledde skogbunnen er et bilde som aldri kan males bort. Men de rustbrune sporene er òg tegn som ved sitt konkrete og fysiske nærvær inspirerer oss til å søke en levemåte sammen med andre der vi tar vare på det vi har. Og der vi kan gjøre noe selv, med hendene, hjemme, med jorden, på kjøkkenet, ved ildstedet[v], med fantasien. Slik at vi bygger både fellesskap og landskap på nytt. De rustbrune sporene er derfor like mye tegn på det som ligger foran oss, på det vi skal oppdage, som på det vi må gi slipp på, på avkall.