-
Linda Lamignan (f. 1988, Sandnes) er billed- og performancekunstner, bosatt i København. Lamignan er utdannet ved Det Kongelige Danske Kunstakademi i København og ved Kunstakademiet i Oslo.
Lindas arbeider forteller historier om opplevelsen av å flyte mellom ulike verdener. Gjennom video, musikk, objekter og performance utforsker Lamignan begreper knyttet til vandring og diaspora, transformasjon og kjærlighet.
Med en animistisk tilnærming arbeider de med materialer som er knyttet til industrier, historier, levende landskap og kulturelle relasjoner mellom Vest-Afrika og Skandinavia.
Å kikke ned i bakken
Da jeg kom til Velferden gikk jeg gjennom en heftig burn out. Min egentlige plan var at jeg skulle bygge noe stort og omfattende, men så måtte jeg tenke annerledes. Kortisolnivået mitt var skyhøyt, og jeg måtte komme i kontakt med meg selv igjen.
Da jeg gikk hver dag fra direktørboligen opp til studioet på Velferden, la jeg merke til alle detaljene og ørsmå forandringer i landskapet, ettersom jeg alltid gikk den samme veien.
Rett ved det første deponiet var det noen sølepytter i en intens rødbrun farge som jeg ble helt betatt av. Det minnet meg om jord jeg har tatt med meg fra Nigeria, og jeg bestemte meg for å samle inn jord fra sølepyttene også. I tillegg fant jeg en mørkere jord. Og jeg ville gjøre det om til maling.
Jeg blandet jorden med vann og presset blandingen gjennom en sil. Det som kom gjennom silen, puttet jeg oppi et tørkle over ei bøtte. Da det hadde stått over natten, blandet jeg det med mellim og deponisand, og så kunne jeg male med det.
Tidligere har jeg malt med voks, og det legger seg tykt på overflaten, noe som gir meg muligheten til å forme det jeg maler med. Malingen fra Velferden er litt mer flytende, men har fortsatt mye tekstur.
Jeg hadde også litt kaolinleire – noe det tidligere har vært utvinning av i Sokndal – som jeg blandet litt pigment i, og leiren fra Nigeria.
Jeg malte detaljer fra ulike landskap som jeg har lagt merke til. Fra skogen i området rundt Velferden, og på en fjelltur et annet sted i Norge, blant annet.
Stress er livsfarlig. Det at folk blir utbrent, kommer av overarbeid og det å være overproduktiv. Vi jobber oss i hjel, og det henger sammen med den ideologien som er drivkraften for mineralutvinning. Det å for eksempel se et landskap, og da tenke på produksjon og profitt.
Jeg hadde mye tid til å tenke mens jeg gikk. Jeg begynte å stille spørsmål ved den ideen jeg opprinnelig hadde, der jeg skulle bygge noe stort med en maskin. Hva er verdien av å gjøre noe omfattende, noe som krever masse energi?
Min realitet var at jeg ikke hadde så mye overskudd. Jeg måtte tilbake til utgangspunktet. Gjøre noe smått. Samle jord. Være introvert og stille. Det er en motsetning til den høylytte, brutale, utvidende utvinningsprosessen.
Da jeg sakket ned og kikket ned i bakken, så jeg denne fantastiske oransjerøde fargen. Jeg fant ut at den kom fra jernoksiderende bakterier som fanger opp og lever på jernet som finnes i deponisanden. Det er utrolig rørende at det finnes små organismer som lever av det vi anser som verdiløst. Jeg ville tilbringe tid med dem, og bruke det de har skapt som pigment. Det er en måte å forholde seg til landskapet på som ikke handler om utvinning, men å virkelig se og interagere med landskapet på dets premisser.
MER FRA AVGANG / DEPONI :
BEN HIPKISS / velferden crew
BJØRN-TORE BLINDHEIM / forsker
SIRI AUSTEEN / billedkunstner