Hvordan videoprosjektet oppstod:

Etter befaringen hos Titania og særlig møtet med gruvens nåværende deponi opplevde jeg troen på ingeniørenes evner som en form for hybris, en vedvarende tro på teknologiens muligheter, til tross for rekken med miljøkatastrofer fra de siste årene. Det kunstige skapte landskapet med sin helt flate horisont vekket assosiasjoner til «død planet», og ble best uttrykt gjennom guidens bruk av betegnelsen «ingeniørlinjen». 

Dette ble utgangspunkt for min idé om ingeniøren som en «balansekunstner»; en anti-helt som i GOD TRO håper på å kunne kontrollere naturen til samfunnets beste (i dette tilfellet dreier det seg om å kontrollere egen kropp i møte med tyngdekraften). Ingeniøren har i modernitetens historie nærmest vært som en «halvgud» å regne, jf. Jules Vernes romaner fra andre halvdel av 1800-tallet og den utopiske troen på vitenskap gjennom det 20. århundre. 

Balansekunstneren gir seg ikke, tross motgang, mange mislykkede forsøk og tilhørende fall, til tross for det ødelagte landskapet. Det er et snev av romantikk over dette, lik kunstneren som heller ikke gir seg, tross motgang. Det er derfor jeg ville være den karakteren selv, forsøke å lære meg balanseringen PÅ EKTE. Landskapet med sitt forlatte preg har nesten noe episk over seg, i hvert fall når mørke skyer glir over himmelen og når solnedgangen kaster lange skygger. Den ensomme ingeniøren på sin vaier kan minne om de ensomme vandrerne i maleriene til Kaspar David Friedrich.