• Pierre Lionel Matte er billedkunstner, og arbeidet hans tar utgangspunkt i hans egen personlige biografi og daglige hendelser, politikk og litteratur som diskuterer nasjonal identitet, fremmedfrykt, økologi og kunsthistorie.

    Han er opptatt av hvordan personlige møter med mennesker og steder inspirerer kunsten hans i en evig prosess av forandring. Arbeidet realiseres gjennom skulpturer, fotografi, installasjoner, bøker, videoer, animasjon, lyd, tegning, maleri og tekst. Noen prosjekter er knyttet til politisk aktivisme, brukt av organisasjoner eller publisert i bøker og magasiner.

    Matte har blandt annet stilt ut på Kunstnerforbundet i Oslo, Trøndelag Centre for Contemporary Art, Rogaland Art Centre, Kunsthuset Kabuso, Greenlight District Art Festival og Chapelle St. Jaques, St. Gaudens i Frankriket.

Deponi

Noen tanker;

- En arbeidstittel som utgangspunkt for mange ulike tilnærminger.

- Et konkret sted i landskapet.

- En handling, en situasjon; et resultat av en bestemt type tenking: det man i utvinningsprosessen ikke kan nyttiggjøre blir liggende i landskapet, uten tanke på langsiktige konsekvenser.

Det uttrykker samtidig en tro på den «rasjonelle» ingeniørens evne til å forutse og løse problemer.

Hvordan videoprosjektet oppstod:

Etter befaringen hos Titania og særlig møtet med gruvens nåværende deponi opplevde jeg troen på ingeniørenes evner som en form for hybris, en vedvarende tro på teknologiens muligheter, til tross for rekken med miljøkatastrofer fra de siste årene. Det kunstige skapte landskapet med sin helt flate horisont vekket assosiasjoner til «død planet», og ble best uttrykt gjennom guidens bruk av betegnelsen «ingeniørlinjen». 

Dette ble utgangspunkt for min idé om ingeniøren som en «balansekunstner»; en anti-helt som i GOD TRO håper på å kunne kontrollere naturen til samfunnets beste (i dette tilfellet dreier det seg om å kontrollere egen kropp i møte med tyngdekraften). Ingeniøren har i modernitetens historie nærmest vært som en «halvgud» å regne, jf. Jules Vernes romaner fra andre halvdel av 1800-tallet og den utopiske troen på vitenskap gjennom det 20. århundre. 

Balansekunstneren gir seg ikke, tross motgang, mange mislykkede forsøk og tilhørende fall, til tross for det ødelagte landskapet. Det er et snev av romantikk over dette, lik kunstneren som heller ikke gir seg, tross motgang. Det er derfor jeg ville være den karakteren selv, forsøke å lære meg balanseringen PÅ EKTE. Landskapet med sitt forlatte preg har nesten noe episk over seg, i hvert fall når mørke skyer glir over himmelen og når solnedgangen kaster lange skygger. Den ensomme ingeniøren på sin vaier kan minne om de ensomme vandrerne i maleriene til Kaspar David Friedrich.

Betydning for mitt eget arbeid:

Jeg har tidligere arbeidet med video og lyd som respons på et gitt sted og en gitt situasjon (Valdres Folkemuseum i Fagernes, Herøya utenfor Skien og ved det Nordiske Kunstnersenteret i Dale). I samtlige verk har videoens lydspor vært en «komposisjon» basert på lyder laget ved konkrete handlinger utført på stedet. 


Dette vil også være tilfellet for mitt bidrag til Avgang/deponi, denne gangen også med assistanse fra to ungdommer fra bygda. Slik blir jeg mer bevisst samspillet mellom lyd og bilde, og får mer erfaring med lydens fortellende potensial. Jeg er interessert i hvordan lyder fra omgivelsene kan struktureres slik at det NESTEN blir musikk, et sted mellom dokumentarisk lyd og skapt musikk.

MER FRA AVGANG / DEPONI :