27.10.2025 - 16.11.2025
Runa Skjeldal
Runa Skjeldal (1998) er oppvokst i Rælingen. I 2021 debuterte hun med romanen Eleonora, og i 2024 kom romanen: Kalk og fuktig sol. I 2025 ble hun tildelt Grimsrudstipendet « … for sin fine språklige lekenhet og evne til å skildre det unge mennesket med dyp innlevelse og stort alvor. Skjeldal skriver også vakkert og intenst om relasjoner på vippen til å gå i oppløsning, og om unge mennesker som tvinges til å navigere på nye måter i fremmed terreng.»
Nå jobber hun med det som skal bli roman nummer tre, som har fått arbeidstittelen: «Jeg er ikke redd for hunder.» Om tittelen får stå helt til boka er ferdig, gjenstår å se.
Runa har studert ved forfatterstudiet i Bø, og i Tromsø, og lært seg fransk og italiensk for å kunne lese Marguerite Duras, og Fleur Jaeggy på originalspråkene. .
Runa var på skriveopphold hos oss i oktober/november 2025 hvor hun arbeidet på sin tredje roman. Her er en tekst Runa Skjeldal har skrevet om å skrive i sitt tildelte rom på Velferden:
“Hvor skriver jeg? Hvor skriver jeg fra? Skrivebordslampa var tent da jeg kom inn i Det Rosa Rommet første gang. Den lyste gult og ensomt. Jeg satte meg ned. Jeg setter meg ned. I 21 dager setter jeg meg ned, skriver. En lampe. Lyset. To vinduer. Utenfor ruver fjellet og dalen, grantrærne. Elva buldrer. Industrien. Bygda. Jeg skriver om en datter, først og fremst en datter.
Jeg har blitt tildelt et kvadratisk rosa rom, i dette rommet skriver jeg. Det er ikke her jeg sover. Jeg sover nede i bygda, i Direktørboligen. Også der ble jeg tildelt et rom. En oransje post-it-lapp hang på døra, med navnet mitt og et smilefjes i tusj. En seng, men ingen skrivepult. Jeg trenger et sted å skrive om morgenen, jeg bar opp et bord fra første etasje. Jeg skriver før tvilen tar meg igjen, før drømmene svinner og blir tåpelige.
Hvis jeg ikke skriver om morgenen, på rommet mitt i Direktørboligen, kan jeg heller ikke skrive i industribygget, i Det Rosa Rommet. I begge rommene skriver jeg om en datter som sykler. For at ingen skal forveksle meg med henne, gir jeg henne et annet navn. Ellers låner jeg bort alle mine sorger, skuffelser, alt håp. Jeg itererer. Setningene skrives om, strykes, hentes inn igjen, omformuleres.
I naborommet maler Elin et sørvestnorsk kystlandskap. «Lenge var mange opptatt av skyer», sier hun. Maleriet hennes dekker en hel vegg, skyene har et steinaktig preg. Hun maler. Jeg skriver.
Å gå fra Direktørboligen til Det Rosa Rommet tar tre kvarter. Over kleiva følger sauene meg stumt med blikket. Det regner, det er november. Jeg tørker sekken og pappas oljehyre over radiatoren. Jeg skriver. En liten varmeovn har jeg også fått. Jeg skriver til lyden av en dryppende oljehyre, til duren av ovnsvifta. Utenfor er det trær og fjell, et drivhus i forfall.
Hvis moren min visste hva jeg skrev, ville hun muligens fortvilt. Hele høsten passerer, sauene, regnet, løvtrærne, endene i elva jeg krysser, uten at jeg tar del i deres forråtnelse. Jeg lever med Ylva langs Kattegatleden ei uke i august. En hoven sol, hengekøye. I romanen er det sensommer. Det er nødvendig. Jeg skylder Ylva å utforske hvorfor vi ikke stoler på mødrene våre.
En lørdag finner jeg en ny arbeidstittel: «Jeg er ikke redd for hunder.» En søndag drar jeg, Elin kjører meg til toget, jeg har bakt et brød som takk.”
Foto 1 © Hanna Biørnstad
Fotokollasj © Runa Skjeldal
Runa publiserer ukentlig et gratis skriveverksted som sendes på e-post til abonnenter av bloggen: